Bussen har kommet frem til skolen!
Vi kjøpte en brukt skolebuss i november, for pengene vi tjente på boken Ta på Jesus. Etter en lang og strabasiøs reise fra Japan, via Tanzania, Malawi og Mocambique, kom den – etter 3000 kilometer på landeveien og helt usannsynlige mengder kronglete papirarbeid – frem til Maringambizi, der en nybygget garasje ventet på den.
Den 16. November kjøpte vi – på lærerstaben i Maringambizis anbefaling – en brukt Nissan skolebuss i Japan. Selve bussen kostet drøye 20.000, mens shipping og toll kom på nærmere 50.000. I Zimbabwe er dette en vanlig måte å kjøpe kjøretøy på, folk står selv for importen av hver eneste rullende skapning på veiene. En måned og 120 ordrike e-mailer senere ble bussen lastet på fraktskipet «Comet Ace», som ankom Dar-Es-Salaam på Afrikas Østkyst, den 5. januar i år. Fra Dar Es-Salaam ble bussen løst ut av et tremanns-team fra skolen på Maringambizi, som ordnet papirarbeidet som kreves for å kjøre en uregistrert buss gjennom tre nasjoner – i seg selv en bedrift. På vei fra Dar Es-Salaam, til grensen mellom Tanzania og Malawi, ble bussen stoppet av trafikkpolitiet hele 70 ganger. Hver gang måtte teamet vårt betale en liten «bot» for oppdiktede tekniske feil, kjøretekniske synder eller mikroskopiske mangler i papirene. Så skam over det tanzanianske trafikkpolitiet, som burde finne seg bedre oppgaver i verden! Både Malawis og Mocambiques trafikkpoliti og tollere skal ha skryt, de lot bussen passere uten viderverdigheter. Bekymringene oppsto på nytt da bussen skulle inn i Zimbabwe, da ZIMRA, det lokale tollvesenet ikke tok til takke med donasjonsbrevet fra Yarira Ngoma samt de hundre sider tykke stablene med skattefritak og dispensasjoner og høytidelig stemplede dokumenter som lærerne på Maringambizi hadde forberedt. Dette utartet til en seks uker lang og seig kamp mellom løpende utgifter og et tålmod fra teamet på Maringambizi som overgår min forstand. Det var lenge uklart hva som egentlig manglet i papirene, og i mellomtiden sto bussen og samlet på seg løpende utgifter og bøter. Vi bannet og ba om hverandre på Whatsapp og telefon. Til slutt fikk vi leie en agent som hadde spesialisert seg på denne typen gisseltagning, og kunne diagnostisere problemets årsak: vi hadde forsømt å søke om «før-klarerings-fritak». Da bussen ble sluppet fri omsider, hadde de tre heltene vært borte hjemmefra i seks uker, og selve bussen hadde mirakuløst kjørt feilfritt i nesten 3000 kilometer, samt vært i arrest. Vel ute i det fri, på vanlige zimbabwiske veier, tok det mindre enn en uke å få registrert og forsikret bussen uten større bryderi. I samme omgang fikk bussen påmalt skolens logo og varseltrekanter. Videoene du ser her, er fra den dagen den rullet inn på skolens område for første gang, den 9. mars 2022, ganske nøyaktig tre måneder og tre uker etter vi kjøpte den. En stor takk herved, til alle som har vært med og hjulpet og hatt dette i tankene. Det ordnet seg til slutt.
Mange drømmer behøver å drømmes om man skal få en buss til å rulle på veiene i Zimbabwe. Denne tegningen ble laget til Brødet & Eselets bok Del Likt, men falt ut i siste liten, i April 2016, lenge før noen av ambisjonene til Yarira Ngoma ble artikulert. Tegningen av Esel-bussen er ingen seiershistorie, den ser rett på den mer monstrøse, sårbare og ambivalente siden av saken, men jeg vil likevel vise den frem. Den sier noe sant om hva vi sa ja til, da vi bestemte oss for å bære noe mer enn vekten av våre egne bekymringer langs de zimbabwiske veiene. Her er varmen, tørsten, slitet, prøvingen og feilingen preget på en kropp. Og all tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet som kreves ved hvert eneste veiskille. Ingen dyr verden viser dette bedre enn eselet. Derfor denne Esel-bussen, som en foranskutt kvittering på at det nytter å drømme, men at drøm ikke er sukkerspinn, det er arbeid. I mange år kan jeg se rett på en drøm uten å vite hva jeg ser på, og derfor er det så lett og logisk å bare gå videre. Trikset er å ikke slå ned blikket, men fortsette å se, rett på drømmen, i all sin rarhet.
_tiff.png)
Ta på Jesus er både poesi og dokumentar, og begynte som et bestillingsverk for Kapittelfestivalen i 2019. Boken er utvidet med flere dikt og en dokumentar som forteller om Yarira Ngoma. Diktene går nært mennesket, profeten og den revolusjonære Jesus, verdens første superhelt: Hva er prisen for å være tilstede i materien, hva må til for at noe indre – altså drøm, dikt, idé, potensiale, tro og håp – skal bli til ytre: virkelighet, kropp, gave, møte og nytte?
Den første delen, Ta på Jesus, er sju dikt dedikert til sju deler av jesu kropp: føtter, knær, fang, hender, bryst, hjerte, ansikt. Teksten er løst basert på diktet Salve Mundi Salutare av Arnulf fra Leuven, skrevet mellom 1220-1250, som siden ble til det populære stykket Membra Jesu Nostri, av Dietrich Buxtehude. 2019-variasjonen strekker seg etter den torturerte gudens kropp og offer gjennom en rytmisk påkallelse. I diktet blir de romerske koloniherrenes mord til sang, historie, anklage, overgivelse, nærvær, redning og kjærlighet.
Den andre delen, Ta på Ordet, er et møte med treenigheten, og hva slags verden og fellesskap som kan drømmes derfra. Her er Jesus plassert i samtiden, i øret. Diktets stemmer ser på korset, leter i skyggen av korset og finner politikk, anklage, omveltning, perspektivskifte.
Den tredje delen, Ta på Jorda, er en dokumentar, en reportasje og et forsøk på å være både hvit og virkelig i Zimbabwe, et land som har satt likhetstegn mellom krise og normalt. Denne delen av boken har blitt kladdet i sms’er og whatsappmeldinger, på facebook og i e-poster, den har blitt ropt gjennom popmusikk, fra et passasjersete i en skramlende jeep. Det er også et forsøk på å fortelle historien om Yarira Ngoma. Hvordan skal man lage en musikkskole på en tørkerammet savanne? Hvorfor måtte vi bore en brønn og gjentatte ganger begynne fra begynnelsen, helt frem til dags dato?
Boken er tospråklig, oversatt til engelsk av den amerikanske poeten og oversetteren Gabriel Gudding.
